Hva du får høre en morgen i august på tomta

Klokka er kvart på seks. Det er ennå ikke lyst, men det er ikke mørkt heller. Himmelen over furuene har den blågrå fargen som ligger mellom natt og morgen i Østerdalen i august, en tone som varer bare noen minutter før sola begynner å snike seg opp bak åsen i øst.

Fra tomta ser du ikke stasjonen. Furuene står tette nok til å skjerme, men glisne nok til at lyset kommer gjennom. Under føttene ligger ei matte av lyng, litt fuktig etter natta, og du kan kjenne bakken gi litt etter når du står stille.

Det første du hører er en kråke. Én, langt unna, i vestlig retning. Så en til, nærmere. De diskuterer noe over dalen. Etter et par minutter gir de opp og flyr videre.

Så kommer elva.

Glomma renner rundt fem hundre meter nedenfor feltet, og lyden av den er ikke det brølende du kanskje forventer. Det er en jevn, dyp puste-lyd, som noen har lagt en radio i lav volum bak trærne. Det er mest merkbart tidlig om morgenen, før dagens andre lyder tar over. Om natta er den enda tydeligere.

Et sted i lyngen bak deg, kanskje ti meter unna, beveger noe seg. Du hører raskingen først. Tunge, forsiktige steg. Så stopper det. Så to steg til. Så stopper det igjen. Det er sannsynligvis en elg. Om morgenen kommer de ned til Glomma for å drikke, og Tekna-feltet ligger midt i den korridoren de har brukt i generasjoner. De haster ikke. Du burde heller ikke det.

Klokka blir tyve på sju. Sola har begynt å komme over åsen nå, og det første solstrålet treffer topplantene på furuene rundt tomta. Det tar noen minutter før det når ned til bakken. I mellomtiden lyses trestammene opp fra siden, i den varme rødoransje fargen som får dem til å se ut som noe malt.

Nordover, over dalen, kan du så vidt høre kubrøl. Det er Angus-storfeet på Nordstu Gård, som har vært på beite hele natta og nå er klare for å bli meldt hjem for morgenstellet. De er ikke bråkete, men i morgenstillheten bærer stemmene deres langt.

Klokka blir kvart over sju. Toget mot Oslo ruller inn på Koppang stasjon. Du hører ikke selve toget herfra, men du hører fløyta når det setter i gang igjen. Kort, én tone, deretter stille. Da er du våken uansett.

Rundt åtte hører du de første menneskene på fjellet ved siden av. En turgåer og en hund, sannsynligvis, ute på morgentur. Hunden bjeffer én gang, kanskje til noe den har sett. Så blir det stille igjen.

Ute på Glomma slår en fisk. Du hører det tydelig fra tomta, en klaskende lyd i stillheten. Det er en harr som har tatt en flue som svevde for lavt over overflaten. Den slår tre ganger til, deretter blir det stille.

Nå har sola nådd bakken. Lyngen tørker. Et sted mellom furuene, litt lenger inn på tomta, står det en revling som allerede har rukket å bli varm i sola. Bakken lukter av furunåler, litt kald jord, og noe søtlig som kanskje er blåbærlyng.

Klokka blir halv ni. Det er en morgen som ikke er stort forskjellig fra hundre andre morgener i august her oppe. Det som er annerledes, er at du sto her og hørte den.